Media
Article 03-10-06
Hvordan vet du at emballasje
Nyere emballeringskonsepter blir i økende grad brukt for å forlenge holdbarheten på matvarer. Konsekvensen er at tett emballasje blir stadig viktigere, og selve lukkingen blir et kritisk kontrollpunkt. Er kontrollen god nok? Det får du svar på 10. mars.
Figur 1. Nær 40 prosent av bedriftene rapporterte at de hadde problemer med utett emballasje oftere enn tolv ganger per år.
I forbindelse med et pågående prosjekt har Norconserv gjennomført en spørreundersøkelse blant norske næringsmiddelprodusenter for å kartlegge hvilke rutiner som brukes for å kontrollere emballasjens tetthet, og i hvilken grad utett emballasje utgjør et problem. Nærmere 40 prosent av næringsmiddelprodusentene som svarte på spørreundersøkelsen har minst én gang i måneden problemer med lekkasje og utette pakninger (figur 1). Dette tyder på at mange bedrifter har et forbedringspotensial.
For glass- og metallemballasje kan man snakke om absolutt tetthet, der ikke en gang gass trenger gjennom. For disse er det vel etablerte kontrollrutiner. For plastemballasje er det tre ulike forhold som kan påvirke tetthet:
• Fysiske og strukturelle skader på fil eller beger
• Utett sveis fra emballasjeprodusenten – gjelder først og fremst prefabrikkerte poser
• Utett sveis fra næringsmiddelprodusenten
I de senere årene har det vært en økning i produksjonen av prosesserte matvarer med forlenget holdbarhet ofte pakket i plast. Dette aktualiserer fokus på kontrollmetoder for varmeforsegling.
Destruktive kontrollmetoder
De fleste kontrollmetodene som benyttes er destruktive, det vil si at pakningene blir ødelagt under testen. Derfor har det vært en tendens til at kontrollen baseres på et fåtall stikkprøver som gir stor statistisk usikkerhet. Mange bedrifter baserer tetthetskontrollen på en rask visuell sjekk av pakningene under produksjonen. Større feil kan lett avsløres, men mikrolekkasjer er vanskelige å oppdage og kan medføre betydelig risiko for mikrobiologisk ustabile produkter.
En grundigere kontroll stiller krav til rutiner og utstyr som mange bedrifter ikke har.
Alternativt kan varepartier lagres ved forhøyet temperatur (29 – 35 °C) for å indusere bakterievekst i kontaminerte produkter. Denne metoden har noen ulemper ved at behandlingen kan redusere produktkvaliteten, og at mikroorganismer som ikke produserer gass – men som likevel vokser i denne type produkter – er vanskelige å påvise. Metoden er bare egnet for steriliserte produkter, tar lang tid (30 dager), og er således ikke egnet for moderne matvareproduksjon.
Lekkasjekontroll
Ved pakking av ferske matvarer med kort holdbarhetstid vil ikke en lekkasje være så kritisk som for et næringsmiddel som skal være kommersielt sterilt. Pakketeknologier som modifisert atmosfære, sous vide og aseptisk pakking har likevel aktualisert problemstillinger knyttet til emballasjens beskaffenhet og kontroll av tetthet.
Det er også kommet ny teknologi på markedet som kan brukes på produksjonslinjen for å teste alle pakninger før de sendes ut. For produkter med CO2 i pakningen finnes det svært følsomt utstyr som kan detektere lekkasjer etter at pakningene er utsatt for undertrykk. Andre løsninger tar i bruk ultralyd (figur 2) for å overvåke sveisekvalitet. Også disse kan brukes in-line og kan ha en kapasitet som tilsvarer hastigheten til det meste av forseglingsutstyr som finnes for plast.
Resultater fra Norconservs spørreundersøkelse og nytt utstyr for kontroll av sveis vil bli presentert på et seminar om emballasjelukking. Her vil også myndighetskrav bli gjennomgått, og flere nye utstyrsløsninger for kontroll på pakkelinjen, bli presentert. Seminaret arrangeres av Norconserv i Stavanger 10. mars 2005 i samarbeid med Den Norske Emballasjeforening og i regi av Nordic Network for Advanced and Sustainable Food Manufacturing. Seminaret er åpent for alle.
Mer informasjon på www.norconserv.no